Eg har lenge leita etter den vestlandske tonen. Rytmen og orda som for meg får meg til å kjenna meg att i naturen. Diktet nedanfor er det som eg så langt tykkjer har truffe best. Det er sett tone til dette diktet, ein melankolsk, som vandrar langs orda, og gjev oss ei kjensle av han sluttar ikkje, men vil dra oss vidare.
Like før regn
Fargane glir mot skimmer i blåe tonar.
Trea søv med nakne greiner.
Lyden av sko mot sand
heng i stum luft.
Handa di er tørr
augo dine opne.
Tankane luter mot første dråpen
like før regn
(ABM 1981)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar