Kanskje forlet dei oss vår skuld, for me veit i grunnen kva me gjer

Sit i ro, seier me.

Foreldre, lærarar og alle dei andre.

Tei stil, seier me.

Snakk, seier me.

Til slutt reiser dei seg opp

og seier fram det me vil.

Takk, seier me. Sit ned.

Me bind dei på hender og føter.

Me kneblar dei for munn,

øyra og auga.

Når me har gjort alt dette,

Kastar me dei ut i livet

der dei kan gråta

og skjera tenners gnidsel.

(ABM 1984)