Dagen er så klar i minnet.
Eg
hugsar deg så nært og sårt.
Det
rann ei tåre over kinnet.
Den
tida fekk eit rom i minnet vårt.
For du var seksten år og ung i
sinnet.
Eg
var seksten år og keitete og brå.
Du
skulle reisa og tida ho var inne.
Me
stod i vegkrysset og himmelen var grå.
Eg
såg deg att i dag og du var grå i håret.
Det
var furer over alt i kinnet ditt.
Eg
ville ikkje rippa opp i såret.
For
kanskje har du gløymt bort meg og mitt.
(ABM 15.05.2014)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar