På forrige side på GalleriABM la eg inn eit dikt i samband med at folk som arbeider med å nei til atomvåpen fekk fredsprisen. Bildet eg malte til det diktetser du her. Så fann eg fram eit dikt eg laga i 1983 som eg kalla: "Ville menn leikar med atombombene sine, tenkte eg." Det forunderlege og nifse er at det framleis er ville menn som leikar med atombombene sine. Arme menneske.
I
går gjekk eg i motatomvåpentog.
Fremst
var parolen:
USA-SOVJET
STOPP ATOMOPPRUSTNINGA.
Gjennom
heile marsjen gjekk ei
lita
jente og heldt i eine parolestonga.
Jenta
hette Anneli og var snart fire år.
Ho
hadde blå regnjakke
og
hue med Kandahar på.
Og
så hadde ho tindrande auge
og
ho fortalde heile tida om
viktige
ting i livet sitt.
Ho
fortalde og fortalde,
om
dokkene sine, om bilar og om å fiska
med
pappa, og om i morgon når ho
skulle
leika i sandkassen.
Og
så var det ein som heitte Vesle-Øystein
og
ein som heitte Store-Øystein.
Ho
hadde blå gummistøvlar og små fingrar.
Eg
gjekk rett bakom henne.
(ABM 1983)