I dag har hausten vinteren i seg.
Den blå klare lufta og dei høde skyene
som snakkar snø med kvarandre.
Eg går til arbeidet mitt
som er det same til alle tider.
Likevel kjenner eg ei uro langt inni meg.
Uroa om at hausten er omme og vinteren tek til.
Uro over endringane.
Eg lengtar eigentleg etter at alt skal forandrast.
Og veit det vil koma.
Likevel er det djupaste i meg uroleg.
Kanskje er det noke læraren, foreldra
og alle dei andre har gløymt å læra meg.
Det er noke om mysteriet inni oss. Muligens
er det vanskeleg å få det med i læreplanane. Eller
dei trur kanskje det er ufarleg.
(vi knuser våre bilde 1984 ABM)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar